Velkommen til Soon, en skjult perle ved fjorden

Litt fra Sons historie:

Son har en lang og rik historie. For 300-400 år siden var Son allerede plassert på internasjonale kart og hele fjorden inn til Christiania ble kalt Soen Water.

Navnet Sòn betyr på gammelnorsk elv eller bekk som tørker inn, og slik gikk det trolig til at bekken ga navn til elva, ladestedet, gården og bygda Såner. Ved utløpet av elva var det ved Labu de første mennesker etablerte seg. Labu er utledet av navnet Lagarbot som betyr fiskerbu eller saltbu. Her ved utløpet av elva var det en handels- og markedsplass allerede i vikingtiden. I et brev fra 1342 blir stedet kalt Sonakaupang og ved Garpefjellet antar man at virksomheten foregikk . Ordet garp er et gammelt navn for tysker, man antar derfor at Rostockere drev handel med de første soninger.

Hanseatene ble i løpet av 15-1600-tallet fortrengt av hollenderne som i de neste 300 år satt sitt preg på Son. Det var trelast som var den store handelsvaren. På denne tiden var det store urørte urskogslignende områder i Norge. Oppgangsaga, som ble funnet opp på denne tida, satte fart i handelen og ved Hølenfossen var det opptil syv oppgangsager. Elva var da seilbar helt opp til Hølen, men ble etter hvert grunnere pga. landhevninger, mudder og jordras. Hollenderne tok da i bruk et flatbunnet skip, kalt hollenderkoffen, den hadde senkekjøl, men hadde dårlige seilegenskaper. Båtene var utstyrt slik at hele seilfamilier kunne bo om bord.

De første beboerne i Son var husmenn og strandsittere som livnærte seg med lastearbeide, fløting og tømmerhugst, men etterhvert ble det etablert handels- og håndverksvirksomhet i Son. I 1650 bodde det ca. 200 mennesker i Son, og handelen gikk livlig med mange nasjoner. Hit kom ikke bare hollendere, men også engelskmenn, dansker, tyskere, og nordmenn fra andre plasser langs kysten.

Son var på denne tiden underlagt Kristianias byråd og borgermester, men forble et ladested, selv om sentrale myndigheter strammet inn på hvilke steder som kunne drive denne form for utenrikshandel. Skogene i området ble etterhvert uthugget med den følge at det ble innført kvoter og restriksjoner på tømmerhugsten. På 1700-tallet tapte Son en rettssak mot Moss om tømmer i Vestbys skoger. I Moss var det Moss Jernverk som trengte store mengder trekull.

I et brev fra 1764 ble Son beskrevet på følgende måte: «Havnen er stor og sikker, beskyttet av Bevøya og Tofteholmen og mest besøkt av Hollendere som på sine sjøkart kaller hele Christianiafjorden for Soen Water».

Oslofjorden 1583, – kartet er laget i Nederland i 1583. Oslofjorden har fått navnet Soen Water.

På denne tiden ble to kjente gårder bygget i Son. Thornegården ble oppført av en kaperkaptein og første del sto ferdig i 1627. Deretter overok en handelsmann med navnet Ole Meier gården og i 1761 sto huset ferdig som vi ser det i dag. Meier drev med handel. Med egne skip fraktet han trelast til England, kull derfra til Danmark og bl.a. brennevin til Norge. Svigersønnen Søren Thorne ga gården navnet og her ble det etablert et brennevinsbrenneri. I nabogåreden ble det satt gang et tobakkspinneri, derav navnet Spinnerigården.

I 1801 var det registrert 371 innbyggere i Son, men med Napolionskriger i Europa og Russland, ble det trangere tider i Norge. Etter Napolions endelige tap ved slaget ved Waterloo i 1814, var befolkningen i Son redusert til 269.

En av de store kjøpmennene i Son på denne tiden var Gregers Stoltenberg. Han bodde i det som nå kalles Huitfeltgården. Da hans bror døde, giftet enken seg med sorenskriveren i Follo, Chr. Magnus Falsen. Familietilhørigheten og behovet for å arbeide i stillhet gjorde at Falsen valgte Son da han og lektor Adler tidlig på våren 1814 utarbeidet utkast til konstitusjon for kongeriket Norge.

I 1837 ble det mulig for ladesteder å bli egne kommuner og Son etablerte som en kommune med ladesteds status. Et område på ca. 200 mål ble avgrenset med riss i fjellknausene rundt. Son kunne nå disponere sine del av skattepengene.

Firmaet Wold & Huitfeldt dannet innledningen til Sons storhetstid og med høykonjunkturer i Europa startet de skipsbygging i sentrale områder i Son. Torvet som den gang var gjennomskåret med en bekk, ble nyttet til spanteplan og opplagstomt. Dessuten var Stoltenbergbrygga og innerste Laksebukta brukt til kjølhalinger. Huitfeldt bygget også Soon Dampsag som lå ved den nåværende båthavna. Dette var et stort og moderne høvleri og fikk det vesentlige av tømmeret fra Glommavassdraget. Allerede før århundreskiftet hadde man der elektrisk lys!

Etter hvert ble flere store og små rederier etablert i Son. Son ble også brukt som et populært opplagsplass for skip i vinterhalvåret og råk ble ofte skåret tidlig på våren for å komme i gang igjen så tidlig som mulig for sesongen.

Wold & Huitfeldt gikk i 1870 konkurs vesentlig pga. av overgangen fra seil til damp med hva dette medførte av nødvendige omstillinger og kapital. Den siste skuta som ble bygget i Son het Vesleper, men ved sjøsettingen sank bedding og båt ned i mudderet. Med hjelp av taubåt var det mulig å få den sjøsatt og båten ble fra da av kalt Trassigper. De siste Sonsskuter forsvant under første verdenskrig ved forlis og torpederinger.

Fra 1860 til første verdenskrig ble eksporten av is viktig for området. Stavnestjernet, Kolaastjernet, Breviktjernet, Tørtjernet og Labodammen ble da oppdemmet. Isen ble skåret i ca. 60 cm blokker og lagret i store lagerhus ved sjøen i gjæret sagflis, før den ble sendt ut i Europa.

«Sundhetsforskrifter for Ladestedet Soon» ble innført lov i 1861 soningene fikk ordnede forhold for bl.a. vann og kloakk. Et vannverk ble bygget ved Kolaastjernet og vannet ble ledet til vannposter i Son som også ble brukt som brannhydranter. Telegrafen ble innført i 1865 og telefonen i 1899.

Sonskilen mot Såna

I 1890 var Son vokst til 774 mennesker innenfor ladestedets grenser. Fjorden forble lenge den mest benyttede forbindelsesledd til Moss og Kristiania og i 1855 fikk Son anløp av hjuldamperen Moss, som seilte i rutetrafikk mellom Moss og Kristiania. På torvet ble det oppført et ekspedisjonslokale for skipstrafikken. Navn som Alpha, Oscarsborg og ikke minst Borgen er navn som huskes fra dette århundre. Disse gikk vinter som sommer og det var stas når «pappabåten» kom lørdag kveld fra Kristiania. På brygga var et stort oppbud av barn og koner som ventet spent på sine kjære. En annen ruteforbindelse fra Son var Tinnsjøbåtene som ble operert fra Son og seilte opp til Telemarks innsjøer.

På slutten av 1800-tallet fikk Son besøk av flere kjente Kritianiabohemer og kunstnere bla. Nils Kjær, Edvardt Munch, Ludvig Peder Karsten, Ottar, Thorolf Holmboe og Wilhelm Otto Peters. Mange kjente kunstnere bodde i kortere eller lengre perioder i Son. Men etter hvert ble det også en del fast etablerte kunstnere i her, som Emil Wold-Torne, Søren Onsager, Rudolf Thygensen, Nils Gude (sønn av Hans Gude) Otto Emil Johansen m. fl. Fra denne tiden er vel Dørnberger (med fornavnet Karl, Johannes, Andreas, Adam) den mest omtalte, – mye pga. sitt noe originale vesen og temperament.

Ned mot Son torg og Thornegården til høyre

Også i nyere tid har mange kjente kunstnere etablert seg i Son. Her kan nevnes navn som Dagny og Finn Hall, Erik Pløen, Ingvild Havrevold, Hanne Lunder, Lise og Kristian Gaudernack, Anne-Karin Helly-Hansen, Rickard Dubourgh og Arne Samuelsen.

Rundt århundreskiftet ble Son et populært sommersted for bedrestilte Kristiania- familier. Mange soninger flyttet da ut av stuene sine og ned i bryggerhus og uthus for å gi plass til sommergjestene. Dette ble en viktig inntektskilde for mange. Men etter hvert ble det også bygget en del nye sommerhus og hytter i Son og omegn og befolkningen øket betydelig i helgene og sommerferier.

Thornegården sett fra torget

Selv om Son lå tett inntil fjorden ble det ikke noe fart i fiskeriene før ansjos- og det senere brislingsfisket startet. Etter 1. Verdenskrig ble Soon Hermetikfabrik opprettet og ga mange arbeidsplasser både på land og i fiske på fjorden. Også rekefisket ble en viktig næringsvei, og de første reketrålerne brukte seil under fiske.

«Tranga» mellom gamle Spinnerigården og Tornegården

Son var frem til 1964 egen kommune, men ble da slått sammen med Vestby. I de siste tiårene har Son vokst kraftig med stor innflytting spesielt fra Osloområdet. Store områder rundt Son er blitt bebygget med eneboliger og rekkehus, med et økende press mot Son sentrum som følge. Vestby kommune har innført boplikt i Son for å beholde et levende sentrum. Mange foreninger og grupperinger i Son er engasjert i å utvikle Son videre, men samtidig bevare Sons egenart. Befolkningen i kommunen har i løpet av de siste 25 årene økt til det dobbelte, og Son har nå drøyt 7000 fastboende.